Ceci n`est pas mon corps - Dette er ikke min kropp

"It's like she is looking inside your soul" Hjerteslagene fra glassboksen omslutter de forbipasseredne. De går nærme glasset og ser inn til en naken dame i grønne høyhælte pumps. Hun sitter pent med korslagte syltynne blå-årete legger. Vi hører en tynn hånd med rødlakkerte negler stryke sakte, sensuelt over lår, arm mage. Ansiktet er glatt og uttryksløst, pent - man må ganske nærme for å se det er en maske. Halsen under den glatte masken er en 80-årings løse hud. Det brune håret faller mykt nedover skuldrene hennes. Parykken og masken gir kvinnen en underlig ung utstråling samtidig som kroppen hennes vitner om et langt levd liv. Ansiktene måper mot henne, mange stopper opp, mange smiler oppmuntrende og beundrende til kvinnen, andre synes dette er tull/ekkelt/ skjønner ikke vitsen, - noen menn ler og vitser med seksuelle henydninger - men blir fort stille og undrende, stående lenge og se der i hjerteslagene. Som om de ser innover i seg selv. En gammel dame vil ikke tro det er en ekte naken kvinne, selv etter flere andre rundt henne forsikrer om autentisiteten til personen inne i glassboksen, nekter hun å tro det. Det er utenkelig. For noen er det strengt tabu. En gruppe norsksomaliske unge gutter bli høyrøstede og urolige, de stimler sammen foran boksen. Det høres ut som de roper forbannelser til den eldre kvinenn der inne. Uhyggen sprer seg. En voksen mann snakker til dem på et språk jeg ikke forstår. Han roer gemyttene, og får dem til å gå videre mens han snakker behersket med dem. De to engelske venninnene fra i går kommer bort til meg og hilser. De skal reise i morgen og har bare råd til å gjøre gratis ting i Oslo. De er fascinert av unntakene fra regelen som vises her i Torggatra, og de skal komme tilbake i morgen, for å se det siste unntaket. De utbryter igjen, som i går, at denne installasjonen aldri ville fått tillatelse til å bli vist i London. Den ene jenta forteller om en kvinnelig engelsk kunstner som rammet inn brystene sine og underlivet, og gikk på gaten i London. Politiet kom og arresterte henne. Det er flott å se en gammel kropp sier jentene - etter tyveårene skal vi jo ikke vise kroppene våre slik offentlig, - det er som hun ser inn i sjelen... Jeg tenker på hvordan dette unntaket fra regelen ville vært utenfor glassboksen. Boksen både beskytter og stiller ut. Aktørene som gjør sin performanse blir iscenesatte objekter. De gir signaler, beskjeder til tilskuerne, slik som budskapet fra butikkenen og deres utstillinger ved siden av vår glassboks. Men vår utstillingsboks skal ikke selge en vare - den skal sette i gang tanker og refleksjoner. "Jeg orker ikke å lese teksten - jeg er trett , - det kan tolkes allikevel. Jeg vil tolke det uten å lese en tekst. Fra det jeg ser nå!, det er like god tolkning. Jeg trenger ikke teksten!" Jeg nikker enig med damen, hun snakker norsk med sterkt øst-europeisk aksent. Jeg ser lenge på personen i boksen i dag, jeg ser nesten mer på henne enn tilskuerne jeg skal observere - hun har en sakte hypnotisk atmosfære ved seg. "Jeg skjønner ikke dette - hva er meningen? en gammel kropp er ikke pen, den eldes, begynner å lukte, den råtner. vi er ikke kroppen vår - vi er mye mer enn det... vi er lykke". Jeg snakker lenge med Eric, en ung mann med gammel sjel. En som har løsrevet seg fra kroppens skall gjennom meditasjon. Han spør meg hva er grunnen til at så mange gifter seg, når man blir skilt så fort - før jeg rekker å svare sier han; det er på grunn av sex, kroppens lyster. Jeg sier jeg ville ha svart ensomhet. Han ser lenge på meg. Det var et godt svar - ja, du har kommet lenger. Eric gir meg en cd - Beroligende musikk med mantra. Vi står tause sammen i hjerteslagene fra boksen og ser på den gamle kroppen. Hypnotiserende, beroligende.