TOpublic var en festival (29. juni-8. juli i Oslo) og en kunstmønstring som fra 10. juni hadde ulike events rundt omkring i landet. Festivalen var del av avslutningen på Kunstløftet som hadde vært et åtte års prosjekt for å heve kvalitet på kunst til barn og unge. Festivalens kunstnere arbeidet med hva transformasjoner kan være på hellig, personlig og historisk plan i teori og praksis. Gjennom det utprøvde mønstringen produksjon, programmering og formidling til ungt publikum på samtidskunstens premisser. Formålet var å vise engasjerende kunst som grep inn i og aktualiserte etiske, kunstneriske og samfunnsmessige grenseoppganger for det unge publikummet. 

 

Kunstmønstringen er laget av kuratorene Tommy Olsson (visuell kunst), Cornelius Jakhelln (litteratur), Tonje Hessen Schei (film), Trond Reinholdtsen (musikk), Anette Pettersen (teori) og Gry Ulfeng, som er kurator for scenekunst og kunstneriske leder.

 

Det er dyptgripende for vårt arbeid med kunstmønstringen at vi her har: 1) fått ha råderett over produksjons- og formidlingsvilkårene, 2) at hver kurator er kunstner og samtidig forvalter kuratorrollen som tradisjonelt er å ta ansvar for et kunstverk fra idé til valg av kontekst til mediering mellom tilskuer og kunst. Derfor vil du i denne mønstringen få oppleve nye kunstprosjekter kuratorene har laget og verk av andre kunstnere kuratert i sammenheng. Det stiller oss i tradisjonen som er blitt kalt curatorial performance og er en posisjon vi har valgt for å kritisk kunne utforske og diskutere politikken i kuratering. Samtidig er kunstmønstringen: 3) et samarbeid mellom en kuratorer for hver av kunstartene. De tre bevegelsene er samlet ikke bare nytt innen kunst for et ungt publikum, men generelt banebrytende i norsk kunstfelt.

 

Våren 2016 ble Kunstløftet avsluttet som et åtte års prosjekt for å heve kvalitet på kunst til barn og unge, og samtidig ble ordningen for barn og unge som eget tildelingsregime i Norsk Kulturråd opphevet. MOToffentlighet med mønstringen TOpublic er en kritisk utforskning av hva dette kan innebære i samtidskunst.

 

TOpublic er laget med metoden antagonisme forbundet til kontekstuell rom og arenautvikling, som svar til opphevelse av alderskriterier, i et arbeid med hva transformasjon kan være på hellig, personlig og historisk plan i teori og praksis. Kunstarrangementet vil skje på ulike steder, være gratis og foregå i perioden 8. mai til 8. juli 2016, mens mønstringen ett halvt år også vil være en kritisk diskusjon av disse forholdene forankret på mønstringens hjemmeside. Som del av denne diskusjonen vil det inviteres til ulike eventer.

 

Opphevelse av kategorier, til fordel for andre måter å forvalte kriterier på, som i Kulturrådet, kan skyve kunst inn i autonomi, eller være tiltak som styrker kunstens frihet. På den annen side: I samme periode kom beskyttelsesloven, der Medietilsynet gav skjerpede bestemmelser til opplysningsplikten for kunstformidlere og -institusjoner om å aldersmerke levende bilder og visuelle sekvenser ut fra spesifikke kriterier. Det vil si at ”noen” forteller hvilken alder til publikum ”noen andre” mener det spesielle objektet egner seg for når det gjelder barn og unge. Politikernes grep om kunst som dette kan tilsynelatende være angrep på kunstens autonomi fordi frihet nødvendigvis er motsetning til kontroll.

 

Som kunstnerisk leder mener jeg dette motsetningsforholdet er for enkelt i vurdering av kunstens autonomi. Dette problemforholdet er en bakgrunn for hvordan jeg har valgt å lage denne kunstmønstringen. Frihet er så klart en udiskutabel prinsipiell avstand til statsmakt – i spørsmål om kunst. Kunstens autonomi er imidlertid ikke en absolutt, men en politisk størrelse. Min mening er at det kunstneriske og politiske slik er lenket, underliggende, i hver sin form for nærvær i et hvert historisk tidsrom. Det er grunnen til at jeg har lagt opp mønstringen til å utvikle nåtidskunst for unge på denne kunstens premisser uten målekriterier. Opphevelse av aldersgruppene mener jeg ikke er norm i seg selv. I denne kunstmønstringen opphever jeg aldersgrupper som styringsverktøy for å utprøve og utforske politikken i estetikken: som en søking etter kritisk kunst – kunstens mikropolitikk basert på utveksling og forskyvning mellom kunstverdenen  og ikke-kunst. Dette har Jacques Rancière kalt politikkens tredje vei.

 

Kunsten i denne mønstringen søker således mot tvetydighet som forhandling mellom det politiske i autonomien og det prinsipielle i friheten mellom kunst som liv og motstandsform. Derfor er kunsten i mønstringen forskjellig fra avantgardetradisjonene med formål om et spesifikt annet samfunn. Den kunsten vitner, i sin ytterste konsekvens, om en katastrofal verden med tap av sosiale bånd som kunsten skal bøte for. Mønstringen tar også avstand fra kunstens tilbaketrekning i ren kunst, og tesen om at dens fremmedgjøring er nødvendig, på grunn av den uopphørlige urettferdigheten i samfunnet sammenstilt med idealene. I avantgardetradisjonene er man også opptatt av å skape transformasjon hos tilskueren: den andres opplevelse av spesifikk sensibilitet forbeholdt erfaringene med kunst – i ytterste konsekvens en kunst som vitner om hellig frigjøring. Jacques Rancière har på glitrende vis i boken Aesthetics and its discontents (2004) vist hvordan de to kunstsynene har mål om transformasjon til felles, med tilsynelatende ulik begrunnelse i det politiske.

 

Førstnevnte avantgardetradisjon er tydelig i dagens sosiale kunst, f eks de relasjonelle og intervenerende praksiser, der kunsten ikke bare tenkes å reflektere, men også å skape sosiale forhold. Sistnevnte tradisjon er tydelig i den liberale kunsten, likeså utbredt i Norge, der kunsten insisterer på autonomi uten makt og kontroll. Det vil si en fri status der kunst og politikk er atskilte realiteter. De to kunstsynene, den sosiale og den liberale posisjon, insisterer likt på kunstens autonomi i løftet om kunstens transformerende virkning. I sin ytterste form et løfte som i sin oppfyllelse av frigjøring/opplysning/dannelse blir identisk med det den lover, kunst blir liv eller absolutt tilbaketrekning og opphever gjennom dette seg selv og sitt politiske potensial.

 

Mot den problemstillingen vil jeg hevde, med utgangspunkt i en politisk tenker som Chantal Mouffe, at å oppheve alderskriterier er politisering av kunst dersom det henger sammen med transformasjon på spesifikke måter. Det innebærer konkret i denne mønstringen at den anerkjenner de ulike kunstposisjonene: den autonome, den frie og den sosiale; kunst som vitne og identifikasjon, som ikke-fastlåste størrelser kunsten i programmet beveger seg mellom. Vår måte å gjøre det på er å utvikle rom der de ulike posisjonene er legitime – faktisk kan eksistere som uenigheter. Å utvikle slike arenaer er et forsøk på å etablere agonisme, som Chantal Mouffe har begrepsfestet i boken The Democratic Paradox (2000).

 

Kunstmønstringen er agonisme i den forstand at motsatt overbevisning i kunst, religion eller politikk ikke blir venn–fiende relasjon, men eksister sammen i kontekster av konflikter uten at dissensus elimineres. For politikkens del mener Chantal Mouffe at dissensus er en nødvendighet for at agonisme skal kunne ta brodden av antagonismen. Overført til estetikken tenker jeg at det er opprettholdelse av det ubehagelige, tvetydige og sensibelt udefinerbare som er antagonismens ”temmede” brodd. Denne aktiveringen kan sees som grunnleggende demokratisk og et praktisk kunstnerisk svar til hva transformasjon kan være. Dette er bakgrunnen for at du ikke finner verkene på programmet til denne mønstringen i rom som samfunnet i utgangspunktet har satt av til kunst, og at hvert singulære verk samtidig vil utføres som en offentlig handling.

 

På dette nettstedet vil vi som kuratorer snakke åpent om temaene og kunsthandlingene et halvt år. Det er lagt opp til at du kan oppleve en versjon av kunsten her, eller ta del i eventene på stedene de skjer ut fra informasjon om dem som fortløpende annonseres på nettstedet. Fra januar til juli 2016 er nettstedet også en styrt teoretiske diskusjon, som et slags tidsskrift. Med det vil vi skape et rom for de langsomme tankene om estetikk, politikk og kunst i kjølvannet av Kunstløftet og omleggingen av kunst for barn og unge i Kulturrådet.

 

 

 

                      Gry Ulfeng

                      Kunstnerisk leder