Til erstatning for målgruppe har denne mønstringen et radikalt perspektiv. Som nevnt under kapitlene metode og deltagelse bygger mønstringen på et konsept om antagonisme (relasjon mellom fiender) og agonisme (relasjon mellom motstandere). Jeg tenker at kunstmønstringen har som målsetting å bygge opp en form for ”konfliktbasert konsensus” som skaper et felles symbolsk rom mellom opponenter (kuratorer, kunstarter, mennesker, institusjoner, bevilgende sektor, myndigheter) som blir oppfattet som ”legitime motstandere”. I motsetning til den dialogiske tilnærmingen er den demokratiske debatten her en reell konfrontasjon fordi unge gjennom dette vil kunne møte kunst utenfor konsensus. Den grunnleggende forskjellen på det ”dialogiske” og det ”agonistiske” perspektivet er at det sistnevnte er å forvandle de eksisterende maktrelasjoner på en dyptgripende måte. Dette innebærer å ville opprette kollektiv vilje, forklarer Chantal Mouffe om demokrati og sitt konsept for agonisme. (Chantal Mouffe, Om det politiske, 2015, s. 62). 

Det radikale perspektivet er langt fra å tilnærme seg konkurrerende interesser i et nøytralt terreng, som for eksempel er et rom etablert for kunst instituert som autonomt i den forstand at det er atskilt fra det politiske, eller en diskursiv dannelse av en demokratisk konsensus. Publikum er enhver, men kunsthandlingene nærmer seg enkeltindivider spesifikt adressert med bevissthet om at vi–dem og tid–rom defineres på andre måter. I denne kunstmønstringen er har det form av det å skyve seg bort fra senter for formidling av hver kunstart til unge innenfor institusjonen i dag, som en styrt agonistisk konfrontasjon.

Potensielt vil denne strategien i sin demokratiske pluralisme lede kunsten frem til andre mennesker enn de som tradisjonelt er beskrevet som målgrupper. Hensikten med den motbevegelsen er å vise engasjerende kunst som griper inn i og aktualiserer etiske, kunstneriske og samfunnsmessige grenseoppganger mot dette publikummet. Den formuleringen har et løfte om at vi ikke bare skal gjøre, men også vise hva vi avdekker. Målgruppe for denne kunstmønstringen er dermed unge så vel som voksne, spesialister som ufaglærte og mennesker i sin forskjellighet.

Vi vil at estetikken til verkene skal kunne diskuteres faglig, men verkenes sanselighet skal kunne oppleves singulært. Hver av kunsthandlingene skjer derfor på arenaer vi har utviklet ut fra verkets nødvendighet for både å nå unge så vel som samtidig å danne offentlighet. Men for å ikke være en interesseløs tilbaketrekning må uttrykk ”uten alder” ta ulike aldersgruppers myndighet, selvstendighet, frihet og resepsjonsmønstre i beregning. Dette er åpenbart inkludert i et forsøk på å gi rom til agonistisk konfrontasjon, fordi anerkjennelse av "dem" og hvordan "vi" definerer oss som samtidskunstnere, er nødvendig for et pluralistisk demokratisk system. Utfordringene i tilnærmingen uten tradisjonelle målgrupper som styringsverktøy for kunsten, men likevel en mønstring for mennesker i alle aldre, innebærer verk med ulike formater og nedslag i sanntid for å genuint både kunne være, dokumentere, invitere til kritikk, gi offentligheten søkelys, få klarsignal fra partnerne, arkivere og også singulært la verkene virke i sine sammenhenger. Derfor vil hvert verk foregå på et sted, i en sone knyttet til et annet sted, på ulike tider, men i en versjon også mulig å oppleve på denne hjemmesiden til kunstmønstringen. 

Å skape verk som gjør alt dette samtidig har vi ikke gjort for å være vanskelige eller for at du skal måtte ”lete” etter kunsten. Vi gjør det som kritisk utforskning og undersøkelse av hva transformasjon kan være på historisk, personlig og hellig plan i teori og praksis. Det betyr at mønstringen søker å re-politisere kunsten ut fra politiske begreper til erstatning for moralske kategorier som ”god–ond” og å erstatte etisk regime for kunst med estetikk. På siden Propaganda kan du lese inviterte tenkere/filosofere/kunstnere sine perspektiver på målgruppe i lys av det politiske i dag. 

                    Gry Ulfeng

                    Kunstnerisk leder