Ceci n´est pas de l`historie - Dette er ikke historien. This is not history.

(English translation below) "I just feel very sad" I dag er første gang jeg føler meg ukomfortabel i min oppgave som observatør og dramaturg for den sosiale installasjonen Ceci n`est pas... Det er femte dag, persiennen går opp og en svart mann lenket fast inne i glassboksen kommer til syne. Han spiser peanøtter fra et stort fat, børster peanøttskall av lendekledet sitt og ser med et direkte og sterkt blikk ut på oss. Oss, og ham. "It makes me feel very very sad" En ung svart afrikaner har sirklet nølende og vantro rundt boksen noen ganger. Han står på avstand og ser da jeg går bort til ham. Han er høflig og forekommende med øyne som har mye lidelse i seg. "It is some many bad things that have happened in Africa..." "Do they have to show it like this"? Han forteller litt om seg selv, er økonomistudent bosatt i Oslo. Snakker norsk, men helst engelsk. Han vil gjerne vite hvor i Norge jeg er fra. Og hvor mye et slikt kunstprosjekt koster. Jeg forteller Ceci n´est pas- prosjektet har vært rundt i ulike byer i Europa, i løpet av flere år er det mange nasjonaliteter som har sett installasjonen. Min samtalepartner sier det er bra. Men han mener mannen inne i glassburet burde ha klær på seg. "I hope he is not going to take the cloth of" Han ser alvorlig på meg. Jeg forsikrer ham om at det ikke vil skje. Han presenterer seg som Jona, tar meg i hånden og takker for samtalen. Jeg ser ham gå noen store sirkler rundt boksen. Han vinker nølende til meg, så går han langsomt videre nedover Torggata. Det går mange forbi glassboksen uten å se - eller riktigere, de registrerer scenen, ser ned og bort og haster forbi. Det er søndag, færre forbipasserende - de som stopper opp ser sjokkerte ut. Er det et par som passerer, hun og ham, er det helst kvinnen som forsiktig går bort og leser infoen på boksen. Noen svarte menn prøver å kommunisere med mannen inne i boksen, han er uttrykksløs men holder blikket deres fast. Noen gjør tegn til ham om det er ok å ta bilder, mens andre sier det å ta bilder er nettopp å være med på en rasistisk holdning til problematikken i kunstverket. I en av de korte pausene spør Lenne, kunstprosjektets nederlandske turnéansvarlige, hvorfor så mange folk her Oslo ikke blir nysgjerrige og stopper opp? Aktøren inne i boksen begynner å kjede seg fordi så få vil se hans lille performance, hvor han viser seg som et slangemenneske og ender opp med bena i kors bak nakken. Jeg kan bare snakke utifra meg selv, men jeg forstår dem. Jeg føler meg flau og skamfull ved å stå og stirre inn på den svarte mannen. Han er iscenesatt som en ape i bur. Med peanøtter. Og enda verre, lenket fast. Vi utenfor, blir undertrykkerne i denne iscenesettelsen. Om vi vil eller ei er vi tildelt og plassert fysisk i den rollen. Oss, og ham.... "....what the fuck is this"! "Jättehemskt"! "Håper han får jævlig mye penger for å gjøre det der"! "Han er søt da" "Dette er så feil på så mange måter"! "Men mamma, han er jo brun som meg, hvorfor er han lenket fast? - vi er jo helt like som andre, bare brune...mamma"? Det er en lettelse når siste performance er over og persiennen går ned foran en knute av en svart mann. Til akkompagnement fra en barnesang er det siste vi ser foten som er lenket fast. Jeg håper inderlig det er siste gang jeg hører den naive enerverende rasistiske barnesangen fra 70-tallet. Politisk korrekt? Nei, jeg vil bare slippe å ha denne plagsomme skamfølelsen i magen.

Ceci n'est pas de l'histoire. This is not history.

“i just feel very sad” This is the first day that I feel uncomfortable in my position as observator and dramaturg for the social installation Ceci n’est pas… Day five, the metal blinds go up and a black man appears inside the glass box. He is shackled to the box by a metal chain around his ankle. He is eating peanuts from a large bowl, brushing the peel away from his loincloth and gazes powerfully out at us. Us, and him. “It makes me feel very, very sad” A young black African has been circling around the box in disbelief. He is standing at a distance and looking into the glass when I approach him. He is sophisticated and accommodating, with eyes containing suffering. “There are so many bad things that have happened in Africa…”“Do they have to show it like this?”

He presents himself, an Economic student living in Oslo. He can speak Norwegian, but prefers English. He would like to know where I come from in Norway. And how much an Art project like this costs to set up. I tell him that the Ceci n’est pas -project has toured to many cities in Europe. Over several years people of many differents nationalities has seen the work. My discussion partner is happy about that. But he thinks that the man inside the glass box should have worn clothes. “I hope he is not going to take the cloth of” he says with a serious look at me. I assure that this won’t happen. He introduces himself as Jonah, shakes my hand and says thanks for our conversation.

I observe him walking some circles around the box. He gives me lingering wave and continues walking down Torggata street. Many people pass by without watching - or rather, they register the scene inside the box, look away and rush past. It is sunday, the street is not so busy. Those who stop by the box look appalled. If the passers by are a couple, she and him, it is usually the woman that timidly walk up to the box and read the accompanying text for the day.

Some black men try to communicate with the man inside the box. Devoid of expression he holds their gaze. Some gesture to him about taking pictures, others say that taking pictures is to be contributing to a racist attitude towards the issues in the Art work. During on of the shorts brakes of the performance, Lenne, the Dutch tour manager for the Art project, asks why so few people here in Oslo are curious and stop to watch? The performer inside the box is getting bored because there are so few spectators of his performance as a contortionist. I can only speak for myself, but I understand them. I feel shameful and embarrassed by standing there and staring in at the black man.

He is staged like a monkey in a cage. With peanuts. And even worse, he is shackled to the cage. We, the spectators outside, become the oppressors in this staging. Whether we want to or not, we are placed in this role physically. Us, and him…

“Really awful!”

“ Hope he gets a shitload of money for doing that!” “He’s cute though”

“This is just so wrong in so many ways!”

“But mummy, he’s brown just like me, why is he shackled? - We just like everybody else, just brown…mummy?”

It is a relief when the metal blinds cover the box for the last time, covering the black contortionist who has just made himself into a human knot. Accompanied by the recording of a children’s song the last glimpse we get is the shackled foot.

I hope fervently that this is the last time I will hear the naive enervating and racist children’s sonf from the seventies.

Politically correct? No, I just want to get away from having this annoying shamefulness stuck in my stomach.