Ceci n ´est pas la nature - Dette er ikke naturen. This is not nature.

(English translation below)

I dag ville jeg gjerne ha beskrevet dagens unntak fra regelen med farger, linjer, lys, skygge.... Scenen setter seg i kroppen min som mange sanseintrykk; solglimt farger bevegelse lys sterkt sollys skygger skyggeglimt huske med fjær - stoooooor fjærprakt oransje- gult- gull- oransje mennesker - trendy - kule klær rynkete hud glatt hud tørr hud thumbs up! rullings latter øyne nakne føtter mot speilgulvet sykler barnevogner hunder skateboard ingen segway men mange tiggere tiggekopp = Oslo som i en dans svinger vi også vi forbipasserende med den transeksuelle byr oss opp til dans vi danser stille glede og høtlytt glede Oppløser jeg en nødvendig orden for betyning ved å løsrive ord og setninger fra en konvensjonell skrivemåte når jeg skal beskrive hendelsen? Jeg vil beskrive stedet og situasjonen, og går i retning mot et poetisk uttrykk . Jeg forsøker å skrive setningene utifra visualiteten på det særegne stedet, - i Torggata, - hvor glassboksen står, - like ved et tre. Ikke bare ved at ordene betyr noe visuelt og er begereper for en tredimensjonal virkelighet, men ved ordenes plassering på arket. Ved å ha større mellomrom mellom enkelte ord som det føles riktig skal stå ut, stå alene, bli stoppet opp ved av leseren - og ved å dele opp setningene. Jeg prøver å speile opplevelsen med skrift slik jeg ser den i tankebildene mine. Ikke som en helhetlig og fremadgående beskrivelse. Men mer som bilder av hendelsen, i en ubestemt stakkato rekkefølge. Setningene er oppdelt utifra min persepsjon og erfaring av performancen, hvordan den artet seg for meg, en slags oversettelse og bearbeidelse, som bruker ordenes plassering på arket som sitt visuelle verktøy. Men, det å beskrive en opplevelse jeg har i verden med ord på et papir- eller som her digitalt, - er ikke det å fjerne seg lengst mulig bort fra erfaringens virkelighet? Den største mulige vanskelighetsgrad for beskrivelsen. På glassboksen, nederst i høyde med bena til den transseksuelle hen på husken, har noen limt en liten papirlapp. Jeg går nærmere - det er tegnet og fargelagt et hjerte med gråblyant. Under hjertet er det hastig skrevet: Thank You Det må være et ultimat bevis på en tegning som sier mer enn tusen ord - som ett unntak fra regelen sier mer enn tusen ord. Hun han hen får hjertet.

Ceci n'est pas la nature. This is not nature

I want to describe the exception to rule of the day through colours, curves, light, shadow… The scene takes hold in me as a myriad of sensory impressions;

sunbeams colour movement light bright sunlight shadows swing with feathers - a large plumage orange-yellow-gold-orange

people - trendy - cool clothes wrinkly skin smooth skin dry skin Thumbs up! tobacco laughter eyes naked feet against the mirror floor bicycles prams dogs skateboards no segway but many beggar beggar cups =Oslo magazine

as in a dance we twirl too we the passers by The transsexual invites us to dance we dance silent joy and loud joy

Am I disintegrating an important order of meaning by lifting words and sentences out of the convention as I describe this event? I want to picture the place and the event and to do so I use a poetic style of expression.

I am attempting to write the sentences based on the visual quality of the particular place, Torggata street, where the glass box is placed, on the street near a tree. I am trying to do this not just in that the words mean something visual, and are concepts for a three-dimentional reality, but using the placement of the words on the page. Making larger spaces between the words that should stand out, alone, to be lingered on by the reader. And by dividing the sentences. I am trying to mirror the experience as it is in my thoughts through the text. But not as a linear and complete description, more like pictures of the event in an indefinite, staccato fashion. The sentences are divided on basis of my perception and my experience of the performance; how it played out for me, as a method for translating and processing with the placement of the words on the page as the tool.

Then again, isn’t describing an experience from the real world using words on a paper, or digitally, - a way of distancing oneself as far as possible from the reality of the experience? On the glass box, in the right corner by the legs of the transsexual sitting on the swing, someone has fastened a small piece of paper. I move closer to get a look - a small heart has been drawn and filled in with grey pencil. Below the heart two words have quickly been scribbled: Thank you.

This has to be the ultimate proof that a drawing says more than a thousand words - as an exception from the rule says more that a thousand words. He she gets the heart.