Dag 1 - Ceci n'est pas de l'art - Dette er ikke kunst
- Inger Astri K. Brundtland
- Jun 29, 2016
- 4 min read


(English below)
"DETTE ER IKKE KUNST STÅR DET... - MEN HVA ER DET DA"? To unge kvinner snakker ivrig, litt sjokkert lattermildt sammen, mens den ene bukserer en barnevogn rundt glassboksen hvor den korpsuniformerte mannen innen i den iherdig slår en tromme i stykker med to hammere. Kvinnene har sydlandsk utseende og snakker flytene norsk. De beveger seg rundt hele boksen, - som for å finne svaret på baksiden. "DETTE ÆKKE KUNST - JEG KNUSTE FORRESTEN EN GITTAR I GÅR JEG SÅ !" Litt sliten, med en anelse knekk i knærne triller hun sykkelen sin rundt glassboksen, snøfter overbærende, mens hun samtidig tilbyr =Oslo til forbipasserende og tilskuere. Jeg tviler ikke på at hun knuste den gitaren. En flokk med barn stimler sammen rundt boksen, alle med gule bånd med et type id- plastikkort rundt halsen. Organisert flokk med barn, en organsiert sommer tur - hamringen til mannen inne i glassboksen skaper uorden og små sjokkbølger i rekkene: "DET KOSTER JO PENGER" roper en gutt inn gjennom det lydtette glasset HVA GJØR HAN!! HVORDAN KOMMER HAN SEG INN? HVORDAN KOMMER HAN SEG UT? ER HAN SINT HVORFOR GJØR HAN SÅNN Det slår meg hvor høylytt barna er i forhold til de voksne som stopper opp ved boksen, - de voksne drar frem mobilen eller ipaden , filmer, tar bilder, smiler skjevt til seg selv, og til hverandre; "Det står det ikke er kunst" Men hva er det da? Noen ler, uten at det synes spesielt morsomt. Det slår meg hvor mange menn som stopper opp, dras mot boksen, leser nøye med konsentrerte ansikt dagens tekst Dette er ikke kunst. Store kropper, brede kropper, og noen ikke fullt så store, danner en sluttet sirkel rundt glassbopksn , - de ser hypnotisert ut av den destruktive aktiviteten, destruktiv og fasinerende - nesten blanke i øyenen blir mennens stående og være vitne til ødeleggelses-scenariet inne i glasssboksen - også, som et knips går stålpersiennene ned og hypnosen brytes. Jeg føler det også, - en nesten frigjørende sensasjon av å se noe bli slått i stykker, knust - uten at noen kommer løpende til for å stoppe det, med hevede pekefingre og bøter, rødt kort! Det kommer kraftige regnskyll og vår hamrende musiker blir alene en stund - den mektige klassiske musikken som strømmer ut fra boksen under regngudens oppvisning, iscenesetter en eksistensiell atmosfære i den folketomme gata - men snart pipler tilskuere frem - i alle varianter - gamle, unge, mørke og lyse, velkledde og boms, turister, tiggere.. Det er en diversitet i gata som rammer inn frustrasjonen i glassboksen - som demper slagene fra boksen - en empati med kustnerens frustrasjon og opprør. En menneskelig buffer. Er det det vi forbipasserende er i det offentlige rom? "VET DU, IN THE STATES ER DET MANGE STATLIG ANSATTE MENN I UNIFORMER SOM TAR SITT EGET LIV. DETTE MINNET MEG PÅ DET" Jeg innleder en samtale med en amerikansk jente , hun snakke norsk med sterkt aksent. Vi står sammen under paraplyen under treet. Hun reiser neste dag på pilgrimstur til Nidaros. Jeg gleder meg til dag 2.
“It says “This is not art”. Then what is it?” Two young women speak animatedly and slightly shocked together, as one of them navigates a pram around the glass box where the man clad in an old-fashioned uniform inside it smashes a drum to pieces with two hammers. The women outside have a Mediteranian appearance and speak fluent Norwegian. They move right around the box, as if looking for the answer on the rear side.
“This ain’t Art - By the way I smashed a guitar yesterday myself!” The woman looks tired, walking with a slight bend of her knees as she wheels her bike around the glass box. She gives an overbearing snort and offers the magazine =Oslo to spectators and passers by. I have no doubt that she smashed that guitar. A group of children gather around the glass box. They are all wearing yellow bands around their necks, ID-cards attached. An organised gang of kids, an organised holiday trip. The hammering from the man inside the box creates disorder and shockwaves through the group: “That costs money” a boy shout at the sound proof glass. “What it he doing!” “How does he get inside?” “How does he get out?” “Is he angry?” “Why does he do that?”
It strikes me how loud the children are in relation to the adults that stop by the box. The adults get out their mobiles or Ipads, take pictures, film, smiling to themselves and each other. “It says this is not Art. But then what is it?” Some laugh, without there being a great degree of humour.
I register how very many men that stop in the street and are drawn to the box. They read the text on the side of the box carefully; This is not Art. Large bodies, wide bodies, some smaller, form a closed circle around the box. They look hypnotised by this destructive activity that plays out in front of them. Destructive and fascinating - almost tear eyed the men stand and are witnesses to the scenario of destruction inside the glass box - and then the metal blinds go down and the hypnosis is over. I also have this feeling, - the almost liberating sensation of watching something being smashed to pieces, broken beyond recognition - without anybody interfering to stop it, with pointed fingers and fines, red card!
A heavy downpour leaves our hammering musician alone for a while - the powerful Classical music floating out of the box under the show of the rain god stages an existential atmosphere in the empty street. -but soon spectators come back - in every variation - old, young, fair and dark, well-dressed and shabby, tourists, beggars…
This diversity in the street puts a frame around the frustration taking place in the box. It smoothes over the pounds from the box - an empathy for the Artists’ frustration and rebellion. A human buffer. Is this what we are as passers by in public space?
“You know, in the States there are many Official men in uniforms that commit suicide. This reminded me of that.” Jeg spark a conversation with a American girl, speaking Norwegian with a heavy accent. We are standing under the tree by the glass box, sharing an umbrella. Tomorrow she will travel a Pilgrimage to Nidaros cathedral in Trondheim. I am looking forward to day 2.

Comments