Exit wounds av Tommy Olsson

Perpetuum immobile

Vi kommer fra Bermudatriangelet. Vi vet hvor MH 370 er. Vi har forandret historien. Men det kommer til en pris - selv om vi skal prøve å holde den under tusenlappen. Vi er medlemmer i The Mile High Club. Vi tror ikke på noe. Vi er All the Dead Pilots. Og vi er ikke de eneste.

*

Du renner ut over tregulvet, siver inn i sprekkene, og blir borte. Det vil bli sagt du var laget av et annet virke. At du var som et tre, og bare kunne elskes med øks.

*

Veien ut. Det vil bestandig være et spørsmål om veien ut. Særlig når den gir seg ut for å være veien inn. Vi kan alle de der historiene om fyren som gikk ut etter røyk, og gikk opp i røyk, tenåringen som flyktet, og til alles forbauselse kom mye lenger enn noen tidligere har klart, familien som gikk under i et kollektivt selvmord sammen med hele menigheten, i en jungel langt hjemmefra. Vi vet alt det der. Bedre; vi vet konsekvensene av det. Eksemplene er mange, men mønsteret oppstår først når man legger de transparente arkene på hverandre og konturene av Marilyn Monroe oppstår som en ren tilfeldighet. Dette vet vi. Fordi i en verden basert på årsak og virkning er ikke en gang tilfeldighetene tilfeldige. Ikke egentlig. De antatt avdøde lever med ny identitet i Danmark og Argentina.

(Er det ikke noe direkte sært med det huset der Marilyn Monroe trekker sitt siste pust den 5. august 1962? Og hva slags speilvendt tallmagi kan man ta i bruk når det kommer til det faktum at hun ble født i 1926? Huset ser ut til å være helt tilfeldig. Fotografiene fra åstedet likner en halvferdig kulisse, eller et anonymt hotellrom. Der er nesten ingen møbler, bortsett fra sengen der kroppen ligger. Noen vesker står stilt opp langs den ene veggen. En politimann som peker på pilleboksene).

Men det motsatte er minst like absurd. La meg nevne et par eksempler som er ganske nærliggende her og nå. (Og ikke tro for et sekund at dette her skulle utgjøre noen form for avvik, eller en gang et forsøk på å se hele bildet slik det fremstår i sin grenseløse grusomhet - nei, nei, nei. Å søke etter mulige veier ut er noe som avgjort interesserer meg, men det betyr ikke at jeg tenker å skryte på meg noen særlige fremskritt; jeg har funnet noen brukbare metoder - det er alt. Noen av de gjør morsomme ting med hodet ditt). Husk det sataniske prinsipp; alt kan snus opp ned. Alt det blå blir grå. Alt det som du skammet deg over blir din største tilgang. Men der er ikke nødvendigvis bare én vei ut. Eller inn.

Det hender jo fortsatt at folk stiller det der irriterende spørsmålet; "Hva er kunst?", som om man ene og alene satt med et patentert svar bare fordi man tilfeldigvis er så uheldig at man har med denne skitne håndteringen å gjøre. På en dårlig dag kan man komme til å svare med et spørsmål; "Hva er DU?" Problemet er jo at dette spørsmålet ikke kan besvares, og det vet også den som stiller det, og det vil bestandig i noen grad irritere den som forventes å kunne gi et svar. Spørsmålet kan ikke oppfattes som noe annet enn en dårlig skjult aggresjon, med det mål å avsløre kunsten som noe forbannet vrøvl, og det vil bestandig være vrient for de av oss som vet at det er all den andre møkka - all denne løsningsorienterte kompetansedyktigheten, bærekraftige faenskapen, aksjekursene og fotballen - som er vrøvl. Det kan godt være at kunsten også er vrøvl, men den har den fordelen at det er noe vi ikke vet ennå. Spørsmålet blir for vagt. Det er alt for tidlig og vi famler alt for mye i tåke - kunsten lurer seg vant unna alle forsøk til å la seg nagles fast med en universell allmenngyldig definisjon. Vi burde heller begynne med å spørre oss selv hva kunsten faktisk gjør. Kan vi bare finne ut av det, vil det kanskje bli tid og rom til å herje om hva den "er", hvis det nå fortsatt er et så jævla viktig spørsmål. Den følger liksom med uansett hva vi velger å kalle den eller tenke om den, og er ofte et brukbart verktøy når det kommer til de virkelig presserende problemstillingene.

For eksempel, hvem var Jack the Ripper? Og spiller det noen rolle lenger? Det er tross alt 127 år siden. Han ble som kjent aldri tatt - det finnes de som fortsatt prøver å ta ham - men politiet fikk brev. Enten de nå var fra Jack selv (derom tvistes det), eller noen som gav seg ut for å være han (disse er uomtvistelig langt flere). Eller, noen som kanskje var han. Eller, noen som på en måte var han, men ikke direkte. En eterisk skikkelse som beveget seg fra vertskropp til vertskropp i symbiose med den voksende medieindustrien, som i det øyeblikket virkelig helt og fullt skjønte potensialet i det å hamre ut sensasjonelt grusomme overskrifter på førstesiden. I ettertid står det igjen som det viktigste i sammenhengen; avisene skrev jo om ham selv når det ikke skjedde noe spesielt. Han kaster en særdeles lang skygge og setter sitt merke i 1900-tallets kollektive hukommelse av 1800-tallet. Han er ikke den første seriemorderen, men han er den første til å mytologiseres i media. Den første til å øyeblikkelig oppleve ekko-effekten av sine handlinger forsterket, og med god spredning. Så lang er denne skyggen at tilnavnet "ripper" fortsetter å forekomme hyppig opp gjennom årene for å vise til en uidentifisert morder. Såpass lang at trangen til å utfordre media og politi med korrespondens for å generere mer oppmerksomhet rundt sine gjerninger er blitt en standard for forskjellige pompøse blodtørste drittsekker ever since. En av de mer kjente er Peter Sutcliffe, som - 90 år etter at Jack the Rippers siste (kanskje) offer ble funnet lemlestet i et herberge - fikk navnet "The Yorkshire Ripper" av pressen, til tross for at han slett ikke var noen "ripper", men en mann bevæpnet med hammer og skrutrekker. Og pussig nok var han en av de som ikke kommuniserte med politiet. En av de som ikke skrev brev. En av de som ikke i første rekke ønsket oppmerksomhet. Det ønsket derimot en da 23 år gammel arbeidsledig fyr i Sunderland; John Humble, som karma først innhentet 25 år senere på bakgrunn av DNA fra konvolutten i arkivet. Hans Ripper Hoax Tape, med sin mykt ondskapsfulle intonasjon i det han presenterer seg - "I´m Jack" - er for lengst resirkulert tusen runder innenfor alt fra subkulturelle kontekster til nerdete amatørkriminologers notatbøker, i en grad som plasserer kassettbåndet i det grimt mytiske landskapet som er det nord-engelske skiftet mellom 1970 og 80-tall. Et sted i permanent tåke, der det regner absolutt hele tiden. Der en mann hører stemmen fra Gud snakke til ham fra en gravstøtte, for å gi ham mandat til å drepe alle prostituerte. Og der en annen mann tar det på seg å formulere det for politiet, med den effekten at hele utredningen går skeis og tre kvinner til rekker å bli drept før Sutcliffe endelig blir tatt. I en verden basert på årsak og virkning vil alt nødvendigvis få en konsekvens. Noe særlig til karrieretrekk var det i hvert fall ikke. Ikke det her heller når jeg tenker meg om, men det er for sent å snu nå.

*

Det gir ikke lenger mening å diskutere tiden før internett, vi må heller forberede oss på tiden etter. Vi er allerede i en post-politisk virkelighet underkastet det åpne markedets logikk; Demokrati for de rike og diktatur for de fattige. I fremtiden kommer alle til å få være i fred i 15 minutter. I det siste har jeg merket denne trangen til tilbaketrekking. Der er flere grunner til det - uten at jeg trenger gå i detaljer (hvis jeg nå ikke plutselig får lyst, eller gjør det per automatikk uten å tenke meg om) - men i et alternativt univers krysser jeg aldri mere kommunegrensen og blir glemt av offentligheten, slik at jeg kan konsentrere meg om å gjøre den virkelige jobben min. Det her. Nettopp dette her. Det er ikke et dobbeltliv. Det er ikke et trippelliv. Det er ikke et liv.

*

Man må velge sine sekter med omhu. Såpass skjønner man jo. Men det er noe attraktivt med sånne omstendigheter, er det ikke? Ikke bare på grunn av ansvarsfraskrivelsen i situasjonen, men også for potensialet i den kollektive streben etter å kartlegge en mulig og etterlengtet vei ut. Selv de ganger dette viser seg å være en svært definitiv vei ut. Virkelig ut. Ligger det kanskje ikke en fullstendig ekstase i det å trekke pusten for aller siste gang? Jeg tror ikke det en gang er formulert ordentlig; det er en drift, og den varierer i intensitet. Den holder noen våken om nettene, og dreper andre sakte når de sover. Bare de mest uvitende overlever i lengden.

Det er den type ting jeg noterer først i ettertid. Det oppstår jo forskjellige mønster over tid, som blodsprut fra flere retninger over vegger og gulv på et åsted. Noen av oss får et nostalgisk forhold til det, og en nekrofil tilfredsstillelse av å konstatere at det de andre oppfatter som "mørkt" egentlig bare er kjipt bortenfor et kritisk punkt, og nesten bestandig uutholdelig banalt. Og jeg er ikke noe unntak, jeg søker denne tryggheten all min våkne tid med en stigende mistanke at jeg et sted går glipp av poenget. At jeg egentlig vet det, og konsekvent agerer mot bedre viten. Eller, sånn helt i det siste, ikke agerer i det hele tatt - bare sitter her og ser årstidene passere og hytter med neven mot vinduet og banner så fort skiftningene blir for tydelige. "Bah! Humbug!!!"

*

Det å trekke seg er et konsept som har holdt meg våken om nettene i noen år. Jeg har ikke gjort noen særlig god jobb, sånn sett - etter snart 40 år i orbit er jeg omtrent like blakk. Hva var det jeg ikke skjønte første gang liksom? Det er naturlig å se bakover når man søker etter sammenhenger og prøver å forutsi fremtiden, særlig når to statistiske tredjedeler av livet allerede er forbruket på tullball og sprøyt - men den eneste reelle tilbaketrekkingen jeg kan se å ha foretatt var den der drastiske forflyttelsen (nå, alle forflyttelser er drastiske) fra Oslo til Malmö for snart 20 år siden. Og det viste seg jo å være alt for tilbaketrukket. Etter å ha stirret på kirkegårdsmuren utenfor kjøkkenvinduet hver morgen i tre år ga jeg opp og reverserte manøveren. Dere skjønner, de bygget en gang den byen rundt kirkegården, men når den var full måtte de bygge en til, og en til, og en til, og en til. Det er ikke noen overdrivelse å si at de fleste i Malmö er døde. Der er få steder i sentrum det ikke ligger en kirkegård i umiddelbar nærhet. Etter hvert går det inn på deg.

På den tiden hadde jeg et besynderlig par boende i etasjen under meg, og et enda mer forskrudd i etasjen over. Paret som bodde under hadde permanent migrene og banket i rørene og hylte hvis man beveget seg for mye, eller snakket for lenge. De i etasjen over var et yngre par; hun var operasangerinne, og kjæresten hennes var en av disse stakkars forblåste sjeler som har ambisjoner om å danne et band og bli rockestjerne, selv om han hadde rukket å bli 40 uten at noe særlig hadde skjedd. På kjøkkenet hørte jeg ham hamre frem sin eneste sang, bestående av to akkorder, på akustisk gitar. På soverommet hørte jeg den skolerte sopranens vedlikehold av stemmen. Og der under lagde migreneparet faen, og brølte "hold kjeft" på grunn av dette. Hver eneste dag.

Jeg nevner det her og nå fordi dette prosjektet så til de grader er basert på kassettbåndets brus og den dumpe lyden som vil oppstå hvis du lager en kort loop ved hjelp av en liten skruetrekker, en saks og litt tape. Fordi, dette skjedde: En god venn jeg klaget min nød til oppfordret meg til å forsøke å ta opp lyden av disse trollenes daglige utbrudd. For å så sette det på en kontinuerlig loop hver gang jeg gikk ut fra leiligheten. Det trengte ikke stå på særlig høyt, mente han, men "du føkker opp tiden og skaper en uro i atmosfæren som kan gi effekter som er til din fordel". Instinktivt visste jeg at han var inne på noe, men jeg hadde ikke noe opptaksutstyr. Kassettspilleren jeg hadde manglet mikrofon, og det viste seg ganske snart at alle nye modeller som var å få kjøpt faktisk og manglet mikrofon - noe som fikk meg til å ane lukten av konspirasjon, statens manipulasjon av individet og sånn dritt, og ergo bare overbevise meg om at dette her sannsynligvis ville virke. I disse dager fantes det fortsatt små enmannsbedrifter som solgte brukte fjernsynsapparater og stereoanlegg, så etterhvert fikk jeg ordnet meg en skabbete kombi-affære med gitarforsterker og kassettspiller med ekstern mikrofon. Den så ut til å ha stått på et loft siden 1975, men den virket. Pussig nok gikk den skeis først nå, når jeg skulle prøve ut en av komponentene til et av sporene på siden J (det blir jo mange sider når det er fem plater).

Nå hadde det seg sånn at denne migrenedamen dessuten var en fantastisk snorker. De lange nettene jeg gikk med forsiktige museskritt over gulvet for ikke å vekke noen, passerte med en orgie i snorking som lydspor - det hørtes ut som hun var i samme rom, og følgelig var det veldig lett å ta opp på bånd. Så satte jeg dette i system; hver gang jeg gikk på butikken eller puben rullet båndet på lavt volum i leiligheten og gjorde sin jobb. Etter to uker stoppet hun meg i trappen og ville be meg om unnskyldning for disse årene av terror. Det var første gang hun sa noe til meg direkte i det hele tatt. Uken etter flyttet operasangerinnen og hennes ambisiøse rockegitarist. Fremgangen fikk meg til å utvide aktivitetene. Det satt permanent en gjeng gamliser i bakgården og drakk øl i sommerhalvåret, og som holdt oppsikt over hvem som kom og gikk. I perioder hadde jeg klart å opparbeide meg en såpass høy grad av paranoia i forhold til dette at jeg bare gikk ut med søpla nattetid. En ettermiddag gjorde jeg et 45 minutters langt opptak fra vinduet mellom 16.00 - 16.45. Dagen etter spilte jeg det opp på forholdsvis lavt volum ved samme tid. Dagen etter var det ingen tilstede i bakgården ved den tiden. Selv fuglene hadde dratt, og kunne nå bare høres vagt på kassettbåndet, tatt opp to dager tidligere.

Hvorfor jeg nevner det nå skulle være åpenbart; billedkunst handler ikke bare om det du ser. Og i det her tilfellet handler det nesten bare om hva du hører. Og ingen hører det jeg hører.

*

År av online aktivitet, plastikk-kirurgi, selvmytologisering, aggressiv vamping og en hunger etter berømmelse hadde forandret ham; høye kinnben, den trente poutingen med leppene, perfeksjonen i det ene løftede øyebrynet - alt koreografert med en sinnesyk presisjon, kalkulert for å oppnå en maksimert selvbevissthet, for å imponere.

Ikke noe av det virket.

Ser du?

Er du bevisst dine egne muligheter?

Vet du at spraymalingen taggerne bruker inneholder stoffer som kan gjøre ditt barn avhengig?

Et sted jeg vil dra. Et sted jeg ikke har nådd frem til. Det vil ikke bli stille og bedagelig. Der blir ingen komfort, ingen knusende skjønnhet som åpenbarer seg. Virkeligheten blir en fjern illusjon og terror den umiddelbare effekten. Grenser vil krysses bevisst og eventuelle reservasjoner slått hardt ned på. Lidelsen vil karves inn i mitt ansikt og smerte vil være den gjenstående masken jeg bærer når alle andre er blitt revet vekk og revet i filler.

Fornedrelsen vil våkne og skammen følge i dens skygge. Raseri og motstand vil vekkes i meg, men kraft og selvkontroll vil kaste de ned med kalkulert letthet. Gjenkjennelse vil viskes ut over tid, og kritiske tanker krakelere ned i fragmenter alt for små til å bli plukket opp.

Eksistensen blir et enkelt begrep, uten muligheter for å lure seg unna.

Tenker du på deg selv som sender eller mottaker?

En ordinær telefonboks er sannsynligvis - alt tatt i betraktning - det perfekte stedet for performancekunst.

Fortell litt om din oppvekst.

Min barndom. Jeg husker min barndom.

Når ordet nå var ute av min munn var det som stemningen hadde kollapset og atmosfæren rundt meg blitt tømt for oksygen. Den fysiske smerten hadde for øyeblikket opphørt, men tvunget frem erkjennelsen av mine faktiske begrensninger, som en alt utslettende bølge av emosjonell tortur og pinsel av et slag jeg ikke har opplevd tidligere. Skammen i denne nye situasjonen, med mitt ansikt stripete av gråt, mine hardt bevoktede utposter av internt selvforsvar, i kollaps foran alle rundt meg, og min illusjon av kontroll ugjenkallelig smadret.

*

ghost girl dropped snowflakes at five

Pleide jeg ikke stresse det, kanskje? At jeg var en tvers igjennom fiktiv person, der kjærlighet utelukkende var et litterært grep, applisert for å få fortellingen til å bevege seg fremover? I det siste har jeg stoppet opp og snudd, da tårene øyeblikkelig har fryst til is på mine kinn, for å så sprekke opp i små dryss av krystaller. Jeg er svak for slike ting; is, knust glass og spunnet sukker. Den type ting. Og nå hjelper det lite å insistere på å være virkelig - akkurat som deg ligger jeg på gulvet og snøfter, brukket opp i små pyramider av bokstaver jeg fortvilt forsøker koble sammen til forståelige setninger. Det kommer ikke til å skje. Jeg var aldri her. Jeg vil for faen bare være i fred.

*

John Humble, Jack the Ripper, Peter Sutcliffe, Tara, Anne Sexton, Henry Lee Lucas, Lisa Borch, Wilhelm Reich, Friedrich Jürgenson, Jim Jones, Aleister Crowley, Ulf Ekman, Charles Manson, mordet på Olof Palme, angrepet på World Trade Center, John Wayne Gacy, Sandra Good, Order of the Solar Temple, Luka Rocco Magnotta, Ricardo Lopez, Eric Harris, Dylan Klebold, Mark Chapman, Ted Bundy, The Nuns, The Church Universal and Triumphant, Ebba Grön, Jeffrey Dahmer, Sasha Grey, Elliot Rodgers, Randy Quaid, Elisa Lam.

*

Bare for å gjøre en sak klar; jeg ser på ingen måte ned på min gitarspillende nabo i Malmö. Tilfeldigheter avgjør hvorvidt man som dysfunksjonelt individ med tunnelsyn kommer seg noe sted. Og tilfeldigheter finnes som kjent ikke. Så hvem er jeg til å være kritisk? I en alder av 52 gikk jeg til det skrittet at jeg dannet et band. Vi heter All the Dead Pilots og debuterer med en 5 LP boks. Musikken vår er en blanding av rock og pop. Først tenkte jeg vi skulle hete The Beatles. Eller Hitlerpenis. Men siden vi sikter mot topplistene ville det fort blitt for kontroversielt og problematisk. Vår agenda er nøytral og kommersiell. Vi mener man skal vente med sex til man er blitt gift. Vi er for dødsstraff og fri hasj. Vi driter i innvandringen siden vi er mer opptatt av utvandring. Vi er fire frekke jenter med sugende blikk som synger og danser. Vi gjør hva faen vi vil.

*

Vi må stadig finne et punkt utenfor det kjente for å ferdigstille kunstverk som fremstår såpass fremmed at bare de som anstrenger seg nok klarer å ta til seg informasjonen. Kartet krakelerer mens man beveger seg over det. Det er selvsagt umulig å gå seg vill, men det er nødvendig å prøve. Før dere vet ordet av har jeg krysset Tasmania til fots, eller etablert meg som grosshandler på Færøyene. Men, for å konkludere - og da prøver jeg så godt jeg kan å ignorere det faktum at det som er utilgjengelig bestandig vil være besnærende - så kommer det før eller siden et øyeblikk når selv det uventede er noe man regner med. Når ting får lov til å bare ekspandere og svulme opp over noen tiår uten at man hverken har noen særlig kontroll eller en gang er oppmerksom på det, vil det virkelig kritiske punktet oppstå når man så godt det lar seg gjøre prøver å høvle ting vekk. Eller, gjør et forsøk til å lese en bok i fred og ro. Eller, merker at stemmene i hodet er foruroligende stille. Og at den stillheten fremstår som det eneste virkelig interessante, der et livslangt kaos brer seg ut i tid og rom over nordre halvdel av klodens hovedsteder og skjulte bruksorter, der bensinstasjonene lyser som fyrtårn i natten og begravelser er den eneste underholdningen. Herfra ser jeg jo hvor ekstremt det faktisk er. Det er nødvendig å gå ut av livet for et øyeblikk i ny og ne, ellers baller det jo på seg noe jævlig. Se på mine bukser for guds skyld.

Så blir billedkunsten ikke-visuell, og individet forsvinner inn i kollektivet.

Virkelig forsvinner.

*

Alt er vann. Alt er under vann. Den brune A5-konvolutten flyter avgårde, alt lenger unna rekkevidde. Svaret på søknaden min.

Nesoddtangen i mai, 2016

Tútob Mingyúr