Det radikale perspektivet på de demokratiske kreftene som jeg har erstattet målgrupper med, er inspirert av Om det politiske (2015), der Chantal Mouffe motsier at konfliktmodellen i politikken er utdatert. Derfor er hun den politiske tenkeren som er invitert til festivaldelen av mønstringen. Å hevde at konfliktmodellen er utdatert i politikken, har sin parallell i kunstverdenens utbredte avvisning av estetiske utopier, kunstnerisk radikalisme og kapasitet til å transformere betingelsene for en kollektiv tilværelse, mener jeg. Estetikk og frigjørende utopisme er de siste tjue årene blitt slått sammen til ett, avvist og ikke sjeldent i enden av argumentasjonen koblet til totalitær forferdelse. Jacques Rancière motsier den diskursen i Aesthetics and its discontents (2014) i sin identifisering av den kritiske kunstens immanente paradoks som modernismens tvetydighet (antagonisme). Med den rettmessige plasseringen viser han også politikken i estetikken. Samtidig revitaliserer han estetikken som en måte å identifisere kunstregimer. Denne estetiske tenkningen fundert i kunst- og filosofihistoriske analyser slår, for denne kunstmønstringen, på en inspirerende måte tilbake kritikk av estetikk som utopisk og usosial. Derfor er Jacques Rancière den estetiske tenkeren som er invitert til festivaldelen av mønstringen.

Chantal Mouffe hevder de politiske grensene til konfliktmodellen er svekket av at vi–dem distinksjonene i stor utstrekning konstrueres ut fra moralske kategorier som ”god” versus ”ond”  i stedet for politiske begreper (Mouffe, 2015, s. 87). Jacques Rancière hevder på sin side at det estetiske regimet for kunst er svekket av et etisk regime der fakta forveksles med rett: det værende med hva det skulle/burde være (Rancière, 2014, s. 28.) Denne miskreditt av estetikken har næret etikkens utbredelse, og den etiske vending gjelder flere sfærer enn kunsten om vi følger perspektivene til Om det politiske. En svekkelse av estetikken som regime for å identifisere og tenke kunstens politikk tenker jeg har redet grunn for en annen forvirring, nemlig begravelse av kunstnerisk praksis sammen med politisk praksis som mulig og anerkjent del av dagens kunstfelt. Poenget er av største viktighet for å belyse etiske, kunstneriske og samfunnsmessige grenseoppganger for denne mønstringen.

Jeg har i avsnittet om metode kritisert etikk i stedet for faglige begreper som pregende for diskusjon om det ”åpne” verket og kuratorpraksiser som formidler disse, i feltet for kunst til barn og unge. Ifølge Jacques Rancière er det karakteristiske for det etiske regime for kunst at det eliminerer estetikkens dissensus, antagonismen, i et symbolsk rom som strukturerer konsensus og gjennom dette uttømmer det politiske i kunst (Rancière, 2014, s. 115). Jacques Rancière peker selvsagt på at de kunstneriske uttrykk med politiske forbindelser finnes. For den etiske og avpolitiserte kunst er ingen historisk nødvendighet. Konsensusen han sikter til, er verken kunst som speiler den dialogiske modell for pluralisme eller liberal demokratisk forhandling. Estetikkens dissens som han peker på, er det grunnleggende paradoks i kunst som lenker autonomien til forventning om et annet samfunn og derfor lenker denne autonomien til sin egen opphevelse/undertrykkelse. Avantgardens tradisjon for kunst som enten motstandsform eller tilbaketrekning er de to versjonene av den avpolitisering og etikk versus estetikk.

Problemet er enkelt sagt at kunstverden overfor denne konflikten faktisk overser å anerkjenne det som en konflikt for dermed å avvise det politiske og kunst. Jeg mener dette særlig viser seg i kunst overfor barn og unge. Med avpolitisering i dette feltet sikter jeg ikke til at det mangler politisk eller didaktisk innhold. Det finnes mye av det, men politisk og didaktisk innhold har nødvendigvis ingenting med det politiske vi her taler om. De som abstrakt hevder kunsten er god fordi den er humanistisk, demokratisk og samfunnsoppbyggende, er selvsagt kjernen i det etiske regimet. Nettopp denne påstanden er samtidig å avvise det politiske i estetikken og estetikken i politikken i og med de kunstneriske valg som følger derav. Typiske figurasjoner for det etiske regimet i dagens norske felt av kunst for unge mener jeg altså å se i forsvar for kunst som politisk bare fordi det er kunst, eller at kunst skal være i fred for reaksjon på innhold i kunsten som plagsomt angrep på kunstens autonomi. Det finnes en ”tredje vei” der det estetiske objektet vekselvis krysser grenser for paradigmene der kunst blir liv eller tilbaketrekning i sin motstandsform. Dette er hva Jacques Rancière kaller det politisk tredje basert på forskyving og å forflytte mellom kunstverden og ikke-kunst uten at antagonismen i den politiske estetikken elimineres, for i stedet å anerkjenne den i konstant transformasjoner som autonomt spill (Rancière, 2014, s. 51).

Jeg støtter Jacques Rancière sin avvisning av det etiske regimet for kunst og mener den avvisningen likner på viljen til Chantal Mouffe om å samle radikale demokratiske krefter i et nytt hegemoni. Jeg tenker det er vesentlig ikke ut fra teori om et totalt revolusjonært brudd, men som transformasjon av eksisterende maktstrukturer med en spesifikk tanke om at det politiske i dag finner sted på en rekke felt innen det sosiale som tidligere ble oppfattet som ikke-politiske. Det er denne uttalte anerkjennelsen av kunst og politikk som underliggende forbundet jeg mener feltet av kunst for barn og unge er frarøvet i praksisen til oppkjøpere, programmerere og kuratorer i tradisjonell forstand. Det har, mener jeg, vært en hovedgrunn til sterk motstand til målgruppetenkningen fra samtidskunstnerne. Men skal vi følge sentrale tenkere som Jacques Rancière og Chantal Mouffe, er kunstfeltets etikk på bekostning av det politiske i estetikken rotfestet i fenomen bredt infiltrert i samfunnet, ikke noe som isolert oppstår fra kunstfeltet selv, gjennom avvisning av konfliktmodellen som grunnleggende for demokratiet. 

Kunstmønstringen involverer utforsking av de radikale perspektivene på å forvandle maktrelasjoner gjennom lokalisering av kontekster og å utvikle arenaer for kunsthandlingene som del av større samfunnsmessig sammenheng. Å søke konflikt, eller anerkjenne antagonismer, er ikke å avvise liberalt demokratiske rammeverk og institusjoner som kunstinstitusjonen. De aksepteres. Poenget er at maktrelasjonene som fremsettes som om de skulle ha kontingent natur, ytes motstand. Denne kraften er motivasjonen bak opplegget å endre alle parameterne samtidig i denne mønstringen. I det perspektivet på å løfte frem estetikk til fordel for etikk er tilnærming til unge uten målekriterier nødvendig. For denne kunstmønstringen er den kritiske utforskningen en selvrefleksivitet slik at de unge kan møte sin radikalitet.

På siden Propaganda kan du lese hva inviterte tenkere/filosofer/kunstnere skriver om estetikk, og med det er du også invitert til å dele undergrunnen av tanker om kunsten i dag.

                     Gry Ulfeng

                     Kunstnerisk leder